Jonsrud var tidligere en husmannsplass under en av Flatebygårdene, og husmannen som holdt til der i årene omkring 1800 het Jon Davidsen. Om denne Jon Davidsen finnes det et kjent bygdesagn om at han skal ha drevet med falskmynteri på Jonsrud, uten at dette utsagnet hittil har latt seg dokumentere i samtidige kilder. Nedenfor skal vi se at det er en kjerne av sannhet i denne historien.
Hvem var så denne Jon Davidsen? – Han finnes ikke som døpt eller konfirmert i kirkebøkene for Nesodden, og en leting i de nærmeste prestegjeldene har ikke gitt noe resultat. Jon Davidsen dukker først opp i kildene for Nesodden da han gifter seg i Nesodden kirke i juli 1764, og da han året etter er fadder for et barn fra Skoklefaldstrand er han nevnt kun med fornavn og farsnavn. Fraværet av et stedsnavn ut i fra hvordan kirkebøkene på den tiden ble ført er i seg selv en indikasjon på at han var fra et sted utenfor bygda.
Derimot var bruden han giftet seg med sommeren 1764 fra Nesodden. Hun het Annikken Olsdatter. Da hennes foreldre Ole Jonsen og Anne Kirstine Rasmusdatter ble viet i 1735 var de bosatt i plassen Fjeldstrand, deretter bodde de noen år på Ellingstad. Da Annikken ble døpt i mars 1740 var familien bosatt på Karlstad under Løes, familien flytter mye fra plass til plass, og i tiden fra Annikkens dåp i 1740 og frem til 1761 er de innom Urianstad under Fjeld, Mellombråten under Røer, Alværn under To, Flatebybråten og Berget under Røer.
Da Annikken ble konfirmert i oktober 1756 er hun ført med adresse på To gård, det betyr at hun enten bodde med foreldrene i Alværn, eller at hun var i tjeneste på selve To gård.
I 1760 var Annikken i tjeneste hos enken etter Svend Røer, Madame Anne Røer på gården Skoklefald. Fra denne tjenesten rømte hun før tjenestetiden var over. Dette var dengang straffbart og kvalifiserte for å bli innsatt på Christiania tukthus. Det endte med en såkalt tukthusrett for Annikken. En avskrift av denne saken kan leses her.
Da Jon Davidsen og Annikken Olsdatter ble viet den 14 juli 1764 i Nesodden kirke kan det altså ikke ha vært så lenge siden Annikken hadde sluppet ut fra tukthuset, kanskje var det der hun hadde truffet sin ektemann?
Det ser ut til at dette ekteparet bosetter seg i Alværn, der holder de til da deres første barn, datteren Kirstine ble døpt i juli 1766, og Jon og Annikken kan knyttes til Alværn også i 1767 og 1677 i forbindelse med fadderskap. I 1770 er de flyttet over til øya Ildjernet, de oppholder seg der da datteren Maria* blir døpt i september det året.
Så forsvinner denne familien fra Nesodden i noen år, de flytter til Aker, nærmere bestemt til Alunverket i Oslo ved foten av Ekebergåsen. Der hadde trolig Jon Davidsen fått seg arbeid, og det er i tingbøkene for Aker hvor falskmyntersaken kommer tilsyne i skriftlige kilder og lar seg dokumentere.
I Januar 1773 kom Annikken Olsdatter inn til en handelsmand på Grønland og ville kjøpe sirup, denne varen betalte hun med en 15 skillings mynt og fikk vekslepenger tilbake. Da hun var gått ut oppdaget mottageren at mynten han hadde mottatt ikke var som den skulle, og noen dager etter oppdager han nok en mynt, denne gang en 4 skilling som ikke var som den skulle, han la derfor begge myntene for seg selv. Omtrent på samme tid hadde Jon Davidsens kone også levert 2 falske 4 skillinger da hun handlet hos Bølling Bager. Dette ble oppdaget og Annikken ble arrestert. Da Jon Davidsen fikk høre om dette gikk han til Hogne Holst, alunmesteren på alunverket og ga uttrykk for å være forundret over arrestasjonen, og ba ham skrive en attest for å få løslatt sin kone. Hogne Holst nektet å gjøre dette. Dagen etter hadde det kommet inn to små piker til alunmesteren med forskjellige mynter, en riksort, tre 10 skillinger og to fireskillinger. Disse myntene fortalte de å ha funnet utenfor døren til huset hvor Jon Davidsen bodde på alunverket. Hogne Holst trodde de var falske og beholdt de inntil han leverte de inn i forbindelse med et forhør i slutten av januar.
Ut i fra rettsreferatene er det ikke lett å se hele rekkefølgen i det som skjedde, men det ble foretatt en ransakelse av Jon Davidsens hus. Det ble funnet en liten eske som blant annet inneholdt en del mynter, av disse var det 10 stk. frisiske eller preussiske mynter som var forbrente, disse forklarte Jon Davidsen å stamme fra Ildjernet. Han og kona hadde funnet myntene der da de ryddet opp i branntomten etter et nedbrent hus, myntene skulle ha tilhørt en skipper ved navn Linhard som hadde bodd der og som nå var død. Videre inneholdt esken noen blad med boksølv, dette sølvet forklarte Jon han hadde tenkt å bruke til reparasjon av urverk, nærmere bestemt på skiven eller platen hvor tallene skulle plasseres. Dette forteller jo litt om at han må ha vært en fingernem kar. Men videre inneholdt esken også flere falske mynter: en 24 skilling, en 15 skilling, tre 10 skillinger, fem 4 skillinger og to 1 skillinger, tilsammen 3 ort og 19 skilling.
Naturlig nok ble Jon og Annikken anklaget for falskmynteri. Annikken nektet under hele saken på at hun viste at myntene var falske, mens ektemannen Jon Davidsen måtte innrømme å ha laget noen mynter i sammen med en person ved navn Just Henrik Røer. Denne siste var ingen hvem som helst, han var nemlig sønn av selveste Paul Røer på Nesodden og må ikke forveksles med sin bror Henrik Røer. Metoden de to hadde brukt til falskmynteriet var å presse en mynt i sand for å lage en støpeform, i denne hadde de så helt en blanding av smeltet tinn og messing. Det er uklart hvor de oppholdt seg når de drev med dette, det går ikke klart frem av rettsreferatene, men en attest fra Klokkeren Jon Larsen og hans medhjelper Klemet Løes bekreftet at Jon Davidsen og hans kone hadde vært til nattverd i Nesodden kirke året før. Han kunne derfor ikke ha vært bosatt på Alunverket i så veldig lang tid før han ble arrestert.
Det var Just Henrik Røer som ble utpekt som hovedmann i saken, han var den som overtalte Jon Davidsen til å hjelpe ham og som skal ha lagd flest mynter. Imidlertid rømte Just Røer fra det hele og forsvinner ut av bildet og hjemlandet. Om han siden ble straffet for dette er uvisst, men han dukker opp ved en
innførsel i panteboken 1791. Da som skipskaptein bosatt i København. Innførselen er et tinglyst lånebrev hvor han for et pengelån setter alt hva han
eier, og sin mødrenes arv som er stående hos sin far Paul Røer på Nesodden som sikkerhet. Et register for Øresundtollen viser at han var kaptein på
skuter som gikk i fart fra København til Færøyene og fra Italia til Østersjøen.
Tilsammen hadde de to ikke laget mer enn 6 mark av alle myntsorter, hvorav Jon Davidsen hadde fått det som var fremkommet under rettssaken og Just Henrik Røer resten.
Det ble avsagt dom på Munkekloster gård i Aker den 10 mai 1773. Annikken Olsdatter som var anklaget for medviteri ble frikjent, ektemannen Jon Davidsen ble idømt 3 års straffarbeid på nærmeste festning. Han appelerte (anket) denne dommen til en høyere rett, lagtinget.
Saken kom da opp for Christiania lagrett den 24 juni 1773. Annikken Olsdatter ble fortsatt frikjent for anklagen om medviteri. Til Jon Davidsens forsvar var argumentene om at det var den bortrømte Just Henrik Røer som var den egentlige skyldige, og at Jon Davidsen ble forledet til forbrytelsen på grunn av sin fattigdom. Dette ville ikke lagretten ta hensyn til da falskmynteri ble sett som så skadelig at han ikke kunne frifinnes for straff. Den tidligere dommen på 3 års festningsarbeide ble derfor stadfestet. De anklagede sa seg nå fornøyd med dommen og krevde ingen anke.
Et forsøk på avskrift av denne saken kan leses her.
Jon Davidsen ble altså nå fange eller slave på nærmeste festning og etter dommens lydende ville han ikke sonet straffen ferdig før mot høsten 1776. Fangeprotokollen er ikke sjekket når dette skrives, men en senere gjennomgang av den vil nok gi mer detaljerte opplysninger. Hva som skjedde med kona Annikken og deres to barn i disse årene vites ikke, men de har nok ikke hatt en enkel tilværelse.
De dukker opp igjen på Nesodden i 1779, den 2 februar døper de en sønn med navnet David. Det er ikke oppgitt noen adresse eller bosted ved denne dåpen. Denne sønnen dør tidlig uten at det er funnet noen begravelse for ham i kirkebøkene. Selv om han kan ha blitt begravet utenfor Nesodden må det sies at kirkebøkene for Nesodden er mangelfult ført i 1780 og 1790-årene. Jon og Annikken døper enda en sønn i juli 1782, han får også navnet David. Ved denne dåpen er foreldrenes bosted oppgitt, og de var da tilbake i Alværn.
Når kom så Jon Davidsen og hans familie til Jonsrud?
I 1786 ble Tarald Alværn stevnet på bygdetinget for ulovlig hugst i skogen tilhørende To gård, to av vitnene i denne saken var Jon Davidsen og Annikken Olsdatter. Deres bosted var i følge tingboka Flatebyeie. Om man går ut i fra at dette Flatebyeie er identisk med Jonsrud, så ser det også ut til å stemme godt med at plassen fikk sitt navn i fra Jon Davidsen fordi dette da blir den første eller eldste opplysningen som finnes om Jonsrud.
Denne Tarald Alværn, eller Tarald Kristensen kom opprinnelig ikke fra Nesodden, men han bodde 1781 på Torget og på Fjeld eller en plass under Fjeld da han giftet seg i 1783. Samme år som vielsen kjøpte han Alværn, og det er da naturlig å tenke seg i den forbindelse at Jon Davidsen og hans familie måtte søke etter et nytt bosted. 1783 eller 1784 fremstår da som tidspunktet Jon Davidsen kom til Jonsrud, og dette angir også ganske nøyaktig alderen på stedet.
Kirstine Jonsdatter, datteren som ble døpt da Jon og Annikken holdt til i Alværn i 1766, var i tjeneste på gården Svestad i 1782. Hun var stadig på Svestad da hun i 1787 ble viet med Lars Larsen Prestegården. Da de har sønnen Ole til dåp i 1789 er de bosatt på Flatebyeiet, mest sannsynlig på Jonsrud hos Kirstines foreldre. Lars Larsen og Kirstine Jonsdatter flytter deretter til Fjeldstrand hvor de får flere barn på 1790-tallet. Ved folketellingen i 1801 er de bosatt på strandsitterplassen Rognskjær ved Spro, men flytter like etter til Ommen. Der blir de værende ut sin levetid. Da Kirstine begraves 1853 er hun blitt enke og har nådd den høye alder av 91 år. Om etterkommerne etter Lars og Kirstine har Harald Lorentzen beskrevet fyldig i sine artikler om fiskerfamilier på Nesodden.
Jon og Anniken hadde som nevnt ovenfor en datter til dåp i 1770, hun er innført i kirkeboken som Maria*. Denne Maria* hører vi ikke noe mere til i kildene, det kan ha sin årsak i at hun rett og slett er innført med feil navn (det er slett ikke første gang har skjedd). Mistanken om en feil innførsel styrkes når man ser på folketellingen for 1801 for Jonsrud. Der finner man som forventet Jon Davidsen og kona Annikken, men i tillegg finner vi svigersønnen Lars Jensen og hans kone Ragnhild Jonsdatter. Ragnhild Jonsdatter som altså er Jon og Annikkens datter blir oppgitt å være 30 år gammel, hun kan dermed meget vel være den datteren som ved dåpen ble innført som Maria*.
Ragnhild og ektemannen hadde i årene før 1800 holdt til på Torget hvor de fikk flere barn, hvorav to av de bor sammen med foreldrene på Jonsrud i 1801. Det ser ut til at denne familien forsvinner fra Nesodden ikke lenge etter.
Jon og Annikkens sønn David var bosatt på Flatebyeie (Jonsrud) da han ble konfirmert i 1795. I årene 1796 til 1798 er han bosatt på Torget, han holder altså til der sammen med søsteren Ragnhild og hennes ektemann og barn. David var ved folketellingen 1801 innført under Ljansbruket i Oppegård, men det blir opplyst at han oppholder seg hos sin far, altså på Jonsrud. David Jonsen var da av yrke gevorben soldat, altså en vervet yrkesmilitær. Det er ukjent hvor det ble av ham etter dette.
Jon Davidsen på Jonsrud var betegnet som smed ved den nevnte folketellingen i 1801, ellers er det ikke så mye som vites om hans liv på Jonsrud. Han var tydeligvis i live i 1808 da hans navn var oppført på en liste over fattige husfedre som skulle motta korn fra kornmagasinet. Dette var et av nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet og sult og hungersnød herjet blant befolkningen. Hans navn finnes ikke innført i begravelseslistene hverken for Nesodden eller distriktene omkring, han kan være uteglemt eller det kan ha skjedd noe ingen vet noe om. Det ville for eksempel ikke bli innført en begravelse om det ikke samtidig fantes et lik å begrave, således ville en person som bare forsvant, f. eks. på sjøen eller i naturen ikke bli innført som død og begravet i en kirkebok. Hva som har skjedd i Jon Davidsens tilfelle kan man bare spekulere i. Hans kone, Annikken Olsdatter ble begravet 90 år gammel som enke og fattiglem i 1818, Jon Davidsen selv må derfor ha møtt sin død i tiåret mellom 1808 og 1818.
Som vi har sett har historien om at Jon Davidsen skulle ha drevet med falskmynteri på Jonsrud en stor porsjon med sannhet i seg, selv om falskmynteriet skjedde i årene før han kom til den plassen. Samtidig har også påstanden om at det var denne Jon Davidsen som var opphavet til navnet Jonsrud blitt styrket. Dette viser at det kan være mer hold i gamle historier og bygdesagn enn det man først kunne tro.
